Tidevann

 

Hun tenkte alle dager: Siden, siden,

Vil livet bringe lykke eller skam.

Slik flyktet hennes lengsel gjennom tiden

Og stanset ikke før den møtte ham.

Han kom. Hun vil holde drømmen fast.                                       

Den første var han ikke, men den siste.

De slo sitt vågelige lykkekast.

Nå skulle det få bære eller briste.

Hun ville være troende og blind

den første redde stund hun kunne kjenne

at det var ennå drømmer i hans sinn

som levet hemmelig og uten henne.

Hun ante det en blågrå sommerkveld

da mørket krøp stillferdig inn i løvet,

og de satt sammen, underlig bedrøvet

-to, som var ensomme allikevel.

Mot bryggekanten hørte de den lette

og svale bølgeskvalpen. Det var fjære.

Hvad tenkte han vel? Var hans hender trette

av altfor fast å holde om det nære?

Hun våget ikke spørre, men forsøkte

med ord hun ikke hadde sagt ham før:

Vet du – og stemmen skalv mens den spøkte –

Ditt sinn har fjære, mens mitt hjerte flør.

Mitt hjerte flør -. Da følte hun med ett

den harde, nakne lykken med å være

i godt og ondt. Og sakte sa hun: Kjære

mitt hjerte og ditt sinn har begge rett.

 Inger Hagerup