Hun tenkte alle dager: Siden,
siden,
Vil livet bringe lykke eller
skam.
Slik flyktet hennes lengsel
gjennom tiden
Og stanset ikke før den møtte
ham.
![](https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEheLHGnYbThch8HV_FBbia4nRZxfpuiIxVrRwrrzpHJNfkKUYT_LdnmYC7lebI64JRSw0i_8a1IqVnlJo_tOTz8xiGVRMnWmON-iBtoahjNjLF7GKeMUET3U_xfU3bqouRiZbySMgnmSj6m/s200/Stephen_4.jpg)
Han kom. Hun vil holde
drømmen fast.
Den første var han ikke, men
den siste.
De slo sitt vågelige
lykkekast.
Nå skulle det få bære eller
briste.
den første redde stund hun
kunne kjenne
at det var ennå drømmer i
hans sinn
som levet hemmelig og uten
henne.
Hun ante det en blågrå
sommerkveld
da mørket krøp stillferdig
inn i løvet,
og de satt sammen, underlig
bedrøvet
-to, som var ensomme
allikevel.
og svale bølgeskvalpen. Det
var fjære.
Hvad tenkte han vel? Var hans
hender trette
av altfor fast å holde om det
nære?
Hun våget ikke spørre, men
forsøkte
med ord hun ikke hadde sagt
ham før:
Ditt sinn har fjære, mens
mitt hjerte flør.
Mitt hjerte flør -. Da følte
hun med ett
den harde, nakne lykken med å
være
i godt og ondt. Og sakte sa hun:
Kjære
mitt hjerte og ditt sinn har
begge rett.
Inger Hagerup